Da jeg endelig skulle få meg hund hadde jeg en mengde planer for aktiviteter vi skulle være med på. Vi skulle bli godkjent som redningsekvipasje, hverdagslydighet skulle gå som en drøm; og ikke minst skulle vi være supre på agilitybanen. Etter å ha arbeidet frivillig for dyrebeskyttelsen både i USA og Australia så hadde jeg bestemt meg for at adopsjon var veien å gå for meg. Jeg skulle finne en hund som trengte et hjem, og gi det beste livet jeg bare kunne.
Jeg hilste på Ariel første gang da hun var fem år gammel, og tydelig nervøs. Hun var oppspilt og klarte ikke roe seg ned. Ikke rart det; hun hadde blitt levert til omplassering en måned tidligere og visste vel ikke hva som foregikk. Grunnen til omplassering var fordi hun hadde utviklet enkelte fakter som de trodde kom av for lite aktiviteter. Helt perfekt for meg, ikke sant? Med alle de planene jeg hadde? Agilitystjerne og SAR-hund? Masse fysisk og mental trening!! Inner-tier!!
Jeg visste jo at stakkar Ariel ikke kom til å slå seg til ro med en gang. Vi trengte litt tid til å tilpasse oss. Største utfordringen var passeringer. Bare villdyret så en annen hund holdt hun på å gå helt av hengslene. Hang etter båndet og frådet bare en annen hund var innen synsvidde. Akkurat den biten gikk ikke bort med det første, så vi endte opp på både hverdagslydighet og ulike passeringskurs. Lærte mye forskjellig på alle; og noe av det fungerte bedre for oss enn andre ting.
Jeg begynte også å skjønne at Ariel ikke akkurat er noe fartsfantom. Og for å være ærlig, så er hun ikke noen langdistanse atlet heller. Jeg var jo overlykkelig for at jeg hadde fått meg en skikkelig turkamerat. Endelig var den en som skulle være med meg på lange turer. Det var bare det at akkurat denne turkompisen hadde en makslengde på 2,5 kilometer. Jeg begynte å måle lengden! Var 2,5 kilometer hver eneste gang. Ikke tale om at jeg fikk henne til å gå lenger. Prøvde meg på å dra... glem det.... 40 kilo bikkje som setter seg på bakbeina kjennes plutselig dobbelt så tung ut. Et par ganger så måtte jeg ringe til faren min for at han skulle hente oss. Dyret satte seg på tverke og gikk ikke en meter. Her viste det seg at utysket er et rent geni. For 2+2 ble 4 utrolig kjapt. Ariel setter seg ned, nekter, Stefanie ringer faren, han kommer, og dyret slipper å gå lenger. YES! Dette spiller vi videre på! På så og si hver eneste langtur. Utysket! Ingen kan hvertfall påstå at vesenet ikke er lettlært!
Hadde selvsagt ikke glemt planene mine om at Ariel skulle bli agility-stjerne. Hadde mine betenkeligheter i forhold til utagering, men tenkte som så at vi kunne jo kose oss på agilitybanen uten at vi var med på konkurranser. Så risikerte jeg ikke at hun var løs og gikk løs på noen andre. På dette tidspunktet så ante jeg jo ikke om hun faktisk utagerte for potensielt å angripe eller om hun bare var en kjeftesmelle. Jeg satte henne aldri i en situasjon hvor jeg fant ut av det. Vi meldte oss selvsagt på kurs, måtte jo lære dette her. Vel og merke var jeg bortskjemt med å få en voksen hund som både var stueren, gikk fint i bånd (når vi ikke traff noen) og kunne basisk hverdagslydighet. Med unntak av innkalling da. Er hun løs er det som om båndet er direkte knyttet til hørselen hennes. Jeg vet ikke hvilket toneleie hun hører når hun går for seg selv; men meg er det hvertfall ikke. Men til og med jeg skjønte at det kom til å ta en del trening før vi kunne seile gjennom banen.
Dere som har vært på agility nybegynnerkurs vet jo at her er det hunder i alle størrelser, og hinder og lengde ligger selvsagt på laveste nivå mens vi begynner å lære. Har du noensinne sett en hund ta hjulet med en labb av gangen? Der har du Ariel! «Springe gjennom banen? Hvorfor i all verden skal jeg det?? Jeg kan luntre... og stoppe og lukte litt ved siden av. Men springe? Nei det gjør jeg ikke....» Gikk over hinder, tunnell kunne jeg bare glemme og hun skygget banen over alt som måtte klatres over. Det er egentlig det samme stadiet vi er på i dag. Det vil si, hun kan ta en haug med hinder så lenge jeg springer foran med godbiten, men har jeg ikke godbit i neven så ser hun ikke noe poeng med hverken løping, klatring eller hopping. Bortsett fra mønet da. Det elsker hun... Klatrer opp, og står bare på toppen og kikker utover. Så agilitystjerne har jeg fraskrevet meg.... Men vi koser oss nå på banen i ny og ne. Om ikke hun løper noe særlig der så får i det minste jeg litt mosjon mens jeg springer rundt og forsøker å lokke henne med.
Men du skal se den nesen... er det noe hun kan så er det å bruke nesen. Hun kan finne gamle blingser under to meter snø, og har du mistet en smule ett eller annet sted er det garantert hun finner den. På tur går nesen konstant i bakken, og puslespill med godbiter er hun rå på. Samme gjelder snusematte. Så den SAR-drømmen den burde jo være i live, ikke sant? Hvertall dersom alle som går tur passer på å ha en leverposteiskive i lommen. Bare sånn i tilfelle de går seg bort. Men visste du at når det regner ute så blir Ariel våt i pelsen? Visste du at det skal hun ikke ha noe av? Det regner jo av og til en sjelden gang her på vestlandet, og da får jeg henne knapt rundt kvartalet, værsyk som hun er. Er det uvær er det best foran peisen; og er den ikke tent så står hun foran den og piper. For å si det sånn så brast den SAR-drømmen og gitt.
Nå har vi begynt med nosework trening, og det blir spennende og se hvordan det går. Endelig har jeg forsøkt meg på en sport som passer Ari. Hun slipper å springe, og foreløpig leter hun mest etter pølser. Jeg er jo spent å se hva som skjer når pølsene er borte. Og ikke minst: Hva skjer med områdets bjørkebestand når hun begynner å assosiere bjørk med pølser. Jeg trøster meg med teorien om at bjørkeolje ikke er det samme som lukten av bjørk; ellers er det vel fare for at hver eneste bjørk i distriktet hadde blitt fliset opp.
Selv om vi har aldri så mange planer for hundene våre, så er de ikke alltid det går som vi tenker. Jeg har kanskje hverken redningshund eller agilitystjerne, men jeg har verdens beste sofagris. Selv om Ariel kanskje ikke passer til de planene jeg hadde; så passer hun meg. Ingenting er vel bedre enn når hun kommer snikende for kos.
Etter mye arbeid, og masse trening; er hun også blitt flink på passeringer. Ingenting gjør meg stoltere enn når en hund bjeffer på henne, og hun ikke bryr seg.
Ariel er kanskje ikke perfekt, men hun er perfekt for meg. Og jeg må jo innrømme at det er litt deilig når det høljeregner og blåser ute; og sofagrisen heller vil sitte foran peisen enn å gå milevis ute.
Så nå sitter jeg her, med en hund på sofaen ved siden av meg som snorker så det durer i veggene og tenker jeg er egentlig verdens heldigste hundeeier!
Comments
Post a Comment