Da jeg endelig skulle få meg hund hadde jeg en mengde planer for aktiviteter vi skulle være med på. Vi skulle bli godkjent som redningsekvipasje, hverdagslydighet skulle gå som en drøm; og ikke minst skulle vi være supre på agilitybanen. Etter å ha arbeidet frivillig for dyrebeskyttelsen både i USA og Australia så hadde jeg bestemt meg for at adopsjon var veien å gå for meg. Jeg skulle finne en hund som trengte et hjem, og gi det beste livet jeg bare kunne. Jeg hilste på Ariel første gang da hun var fem år gammel, og tydelig nervøs. Hun var oppspilt og klarte ikke roe seg ned. Ikke rart det; hun hadde blitt levert til omplassering en måned tidligere og visste vel ikke hva som foregikk. Grunnen til omplassering var fordi hun hadde utviklet enkelte fakter som de trodde kom av for lite aktiviteter. Helt perfekt for meg, ikke sant? Med alle de planene jeg hadde? Agilitystjerne og SAR-hund? Masse fysisk og mental trening!! Inner-tier!! Jeg visste jo at stakkar Ariel ikke kom til å slå s